Knurring er et av hundens mest misforståtte signaler

For en tid tilbake var jeg vitne til en episode i hundeparken som dessverre er veldig typisk. I en innhegning litt lenger nede i parken skulle to hunder møtes. Det så ut som om hundene ikke kjente hverandre fra før (men det kan jeg ikke si helt sikkert). Den ene var svært unnvikende og forsiktig, den andre mer nysgjerrig.

Den forsiktige hunden viste med hele seg at den ikke var komfortabel, men ingen av menneskene reagerte. Helt til den forsiktige hunden ikke lenger så noen annen utvei enn å knurre og vise tenner. DA reagerte mennesket – med å kjefte, og fortelle hunden at "slik oppfører man seg da ikke".

Knurring er virkelig et av hundens mest misforståtte signaler.

Når hunden knurrer, blir den ofte sett på som sinna, ulydig, dominant, eller bare vrang og vanskelig. Dette er for mange en atferd som må slåes ned på og stoppes umiddelbart, og hunden blir kjeftet på og/eller straffet for atferden.

Det er noe av det skumleste du kan gjøre.

Knurring er et av hundens avstandsøkende signaler. Det betyr at hunden sier ifra at den trenger AVSTAND til det den oppfatter som truende/skummelt, eller at situasjonen er for intens for hva den kan håndtere.

Før hunden kommer dit, har den som regel alltid prøvd å bruke mer diskrete dempende signaler først (hvis den da ikke over tid har lært at dette ikke fungerer...)

Den har kanskje slikket seg på nesa, gjespet, snudd seg bort, blunket sakte, løftet poten eller snudd siden til. Disse signalene kan sammenlignes med at hunden høflig og rolig sier «Kan du være så snill og gå vekk, du gjør meg ukomfortabel»

Hvis dette ikke blir respektert, vil hunden øke intensiteten i det den sier «Se til å ha deg vekk da!!»

Hvis hunden fortsatt ikke blir respektert eller hjulpet ut av situasjonen, ser den ingen løsning enn å rope «F*** OFF!!». Det er det knurring er.

Knurring er den siste advarselen før hunden ser seg nødt til å glefse, og til slutt bite.

Hvis hunden lærer seg at å «snakke høflig» ikke hjelper, at det kun blir oversett, og å rope (knurre) blir den kjeftet på og straffet for, da har vi skapt en hund som ikke bruker språket sitt, som ikke gir noen tegn eller advarsel, før den ser seg nødt til å glefse.

Som regel reagerer vi mennesker når hunden knurrer. Det skal vi selvsagt gjøre. Det er en risiko at hunden også lærer seg dette. Den lærer seg at det lønner seg å vise denne atferden, for da reagerer vi - endelig! Dermed vil den fortsette med det, og kanskje til og med eskalere.

Når hunden har kommet til det punktet at den knurrer befinner vi oss dermed i en situasjon vi ikke kan få noe god læring ut av.

Det finnes flere ting man kan gjøre, for å gjøre hunden tryggere, og dermed gjøre at hunden ikke føler behov for å knurre.

Det første man bør gjøre hvis en voksen hund begynner å knurre i situasjoner den aldri har knurret før, er å ta en sjekk hos dyrlege og rehabiliteringsterapeut/hundemassør. Hunden kan ha vondt, eller ha smerter.
Finn ut hva i situasjonen som gjorde at hunden følte den måtte si i fra så tydelig. Utsatte vi den for noe den ikke var helt klart for? Ble situasjonen for intens eller avstanden til noe nytt eller skummelt for kort? Var det for mye stress i kroppen?
Jobb så med gradvis tilvenning til situasjonen. Ikke kast den ut på dypet med en gang. Hvordan kan situasjonen gjøres mindre ubehagelig, mindre stressende og/eller mindre intens? Forsøk å gi hunden gode assosiasjoner til hvert lille steg i denne prossessen.
Bygg selvtillit og reduser stress. Er man usikker i utgangspunktet, vil situasjoner raskere føles intense og truende. Er man stresset, vil man bli mer sensitiv og overreagere (det har vel de fleste av oss opplevd!).

I alle situasjoner, uansett om det gjelder håndtering (for eksempel når jeg behandler eller undersøker hunder) eller om det samhandling mellom flere hunder, er mitt mål å klare å lese de mindre, mer diskret signalene såpass godt, at hundene ikke behøver å ty til knurring. Jeg prøver å vise at jeg SER, jeg FORSTÅR og jeg RESPONDERER.

Skulle det likevel skje at hunden knurrer, snakker jeg rolig til hunden for å vise at jeg forstår, og avslutter situasjonen på en så skånsom måte som mulig. Så kan jeg heller prøve igjen på en mer gradvis og forsiktig måte.

Jeg er TAKKNEMLIG for at hunden bruker språket sitt, enda den har blitt pushet for langt. Alternativet hadde vært så mye verre.

Jeg vet det henger igjen en god del gammeldagse råd rundt dette. For eksempel at du bare må knurre tilbake, ta hunden i nakkeskinnet, legge den på rygg, vise hvem som er sjefen osv. For å ha sagt det: Dette er dårlige råd, rett og slett.

Lytt heller til hunden. Forsøk å forstå <3