FØR man begynner å jobbe med passeringsutfordringene
Jeg vet hvor frustrerende og sårt det kan oppleves å ha en hund som utagerer. Det er ikke bare noe jeg sier, jeg har vært der. Noe så til de grader også.
Min forrige hund, Nommin, ble så stresset i passeringssituasjoner, at han ved to anledninger bet meg i beinet. Han visste ikke hva han gjorde. Da jeg satt på legevakta for å stivkrampesprøyte, og måtte fortelle at min egen hund hadde bitt meg i beinet, tror jeg var mitt absolutt "low point" som hundeeier. Første gang jeg fortalte dette "offentlig" hadde jeg helt vondt i magen.
Mye har skjedd siden da. Heldigvis. Hvordan jeg etterhvert forstod at jeg måtte trene med Nommin, har påvirket hvordan jeg tenker, og hvordan jeg jobber, også med andre som har passeringsutfordringer.
Dette er en så vanlig utfordring, og mange sliter virkelig med å komme i mål. Etterhvert har jeg gjort meg både erfaringer, og tanker, om hvorfor det er så vrient.
Jeg synes faktisk det er urettferdig ovenfor hunden, og ovenfor eier, å sette dem i gang med å trene passering, så fort de forteller at det er det som er problemet. Jeg var skyldig i dette selv, i begynnelsen når jeg jobbet som atferdskonsulent.
Før man i det hele tatt, skal tenke på å trene passering, er det spesielt 4 ting som må på plass:
Utelukk av hunden har smerter i tenner, muskler og ledd. Trust me - dette gjelder mange, og eierne blir like overasket nesten hver gang vi finner smerter i kroppen. Hunder de kan nemlig oppføre seg helt normalt, leke og fjase. eneste symptom kan være atferden, og at denne er vanskeligere enn normalt å trene på. En helt generell helsesjekk, hvor det sjekkes overfladisk, er i slike tilfeller bare ikke bra nok.
Dyrlege bør sjekke tenner godt, og ta gjerne en utvidet helsesjekk med blodprøver. Er ikke dyrlegen spesielt interessert og/elelr utdannet innenfor muskler og ledd, ta gjerne hunden med til en hundeterapeut for å sjekke kroppen til hunden grundig.
Samarbeidet, kommunikasjonen og tilliten mellom hund og eier må øves opp i en enklere situasjoner, før man kan forvente at det skal fungere i en vanskelig, skummel og stressende situasjon – som passering faktisk kan være.
Tenk med deg selv – hvem vil du helst samarbeide med når det virkelig gjelder? Du vil samarbeide med en du har tillit til, en du allerede vet at du samarbeider og kommuniserer godt med, ikke sant? Sånn er det for hunder også.
Bygg selvtillit! Den vanligste årsaken til utagering er usikkerhet. Jobb med at hunden føler seg tryggere på seg selv, før du forventer at den skal være trygg i en vanskelig passeringssituasjon. Selvtillit og trygghet betyr så uendelig mye!
Stressredusering! Stress gjør hunden mer sensitiv og gjør at den overreagerer mer. MANGE hunder går rundt med generelt høyt stress.
Ikke send hunden inn i den skumleste situasjonen den vet om, når den allerede er stresset. Hvis noen gjør det med meg, skal jeg love deg at sjansen er stor for at jeg også OVERREAGERER!
(Jeg har et webinar om stress og stressredusering her, dersom du er interessert i å lære mer om det)
Å gå rett på passeringstrening, er å jobbe kun med symptomet (utageringen), og ikke med årsaken (usikkerhet + stress + ikke godt nok samarbeid når det virkelig gjelder + evt smerte). Jeg har opplevd STOR endring i resultater på både egen hund, og egne kunder, etter jeg begynte å tenke på denne måten. Det er så slitsomt å øse vann ut av en båt som er lekk... Man gjør det vanskeligere enn det må være.
Det høres kanskje ut som mye forarbeid og mye slit, men både å jobbe med samarbeid og selvtillit er jo MORO! Gjør et eventyr ut av det!
Stressredusering og sjekk av hundens kropp, har man gjerne nytte av uansett.
Det er virkelig verdt det, når man innser at man har kommet i mål! For meg var det på et kurs jeg holdt, hvor en hund hadde utageringsproblemer mot store hanhunder. Jeg var skitnervøs, men tok med meg Nommin for at deltageren skulle få prøve det vi hadde snakket om og "tørrtrent" på i praksis. Det gikk kjempebra!
Jeg gikk bort og klappet deltageren på skuldra og roste både han og hunden, og sa de var kjempeflinke. Da sa han "Jammen det er jo fordi hunden din var så rolig og fin å møte".
Da gikk det opp for meg, at vi hadde klart det!
Jeg mistet nesten pusten.
Jeg klarte å ta meg sammen der og da, men jeg grein av glede og stolthet hele veien hjem.
