Er trening av ro virkelig løsningen på alt?

Råd rundt atferd og trening har også sine "trender". Da jeg hadde min aller første hund med atferdsutfordringer, gikk de fleste rådene i å trene mer kontakt og lydighet (NÅ vet jeg at dette var vel akkurat det motsatte av det hun trengte akkurat da). Siden den gang har vi vært gjennom perioder hvor meste kan løses ved at hunden bare får "springe fra seg", og perioder hvor mer mental aktivisering er løsningen på det meste (akkurat det mener jeg fortsatt er en stor del av løsningen på veldig mye). Nå kan det se ut til at det meste skal kunne løses med å trene ro.

I kommentarfelt på Facebook legges ofte "ro-trening" frem som den ultimate løsningen på de fleste utfordringer man får presentert, uten oppfølgingsspørsmål som kunne gitt klarhet i om det faktisk er ro-trening hunden trenger (på samme måte som "mental aktivisering" ble gitt som svar på de samme utfordringene for få år siden).

Jeg mener alle de evnte "trendene"; samarbeidsøvelser, fysisk aktivitet, mental aktivitet og ro,  har sin plass i å løse atferdsutfordringer og gjøre hverdagen enklere. Men det er ikke hva som er populært akkurat nå, som burde avgjøre hvilken dose hunden bør ha av hver av dem. Da må man gå litt dypere. Det som er riktig "blandingsforhold" for én hund, kan skape trøbbel for en annen. Dessuten finnes det jo en hel del andre ingredienser som ofte burde taes med.

Tilbake til det som synes å være det store nå: Trening av ro. 

Det første vi bør gjøre er å definere hva som er ro-trening. Her er det litt ulike oppfatninger ute og går. Noen definerer det som å være fysisk i ro (for eksempel under en "bli-kommando") Andre (meg selv inkludert) definerer det som å lære seg å slappe av i ulike miljøer. Det er slik begrepet er brukt i denne bloggposten.

Jeg synes det er kjempebra å trene ro i ulike situasjoner, ikke misforstå. Det er en viktig ferdighet å kunne roe seg, og bare “være”, i ulike miljøer, og ferdigheter må trenes på. Jeg trener en god del på dette med unghundene mine selv.

Jeg er på ingen måte mot å trene ro! Men er det virkelig løsningen på alt?   

Dette er kanskje upopulære meninger, men de er i høyeste grad formet av å ha jobbet med mange frustrerte hundeeiere som har forsøkt å trene ro, når det ikke har vært dette hunden trengte. Følelsen av å ikke få til, når de har blitt fortalt at "det er jo bare å trene ro", den er lei. 

Hvis hunden ikke klarer å fall til ro i sitt eget hjem, når det ikke skjer noe annet enn hverdagen, trenger hunden sannsynligvis noe mer enn ro-trening. I slike tilfeller må man ta en god gjennomgang av hundens hverdag. Er alle behovene dekket? Får den nok – og riktig – mental og fysisk stimuli? Får den gått på do når den trenger? Har den nok varierte liggeplasser å velge mellom? Får den nok – og god nok - søvn? Er den trygg i hjemmemiljøet? Også dersom eier ikke er i samme rom? Og trygg på omsorgspersonene sine, og at de ikke vil bli borte? Kan det være at hunden kjenner på smerter eller ubehag? Får den utøvd nok naturlig atferd, eller må den undertrykke mye – uten at alternativer har blitt gitt?  

Det er mange spørsmål å ta tak i. Kan man si at alt dette er “på stell”, og hunden ikke klarer å roe seg hjemme i hverdagen, vil jeg påstå at man må jobbe med STRESSREDUSERING.  

Å bare trene ro er å jobbe med symptomet, ikke årsaken til utfordringene. Som å øse vann ut av en lekk båt. Det er ikke fair. Hunden har ikke gode forutsetninger for å klare det.  

Det er heller ikke fair å  skulle trene ro, når hunden er på sitt mest oppgira. Ja, det er kanskje da man ser behovet aller mest, men det er også da det er aller vanskeligst. Et råd som går mye igjen er å putte valper og unghunder i grind og bur for å trene ro når de har sine “raptuser”. 

Jeg er ikke veldig erfaren med barn, men det er over 26 år siden jeg lærte at det ikke var okay å prøve å putte nevøen til sengs, rett etter vi hadde rast rundt på gulvet. Kroppen er jo proppfull av adrenalin, og det er så å si umulig å få til en ekte (ikke bare utenpå) ro. Hvis vi leste en bok, så litt tv i armkroken, eller pratet om løst og fast mens han spiste kveldsmat, ville sannsynligvis leggingen gå så mye bedre.  

Nå 20 år senere, anbefales det at vi tar hundene rett fra adrenalintoppene sine, og rett i binge/bur/bånd/kommando, og forventer ro. Not fair!  

Dessuten ødelegger det jo fullstendig mulighetene for å lære god selvregulering av søvn og hvile. Hvis du ikke ser andre muligheter, se punkt 1 ;) 

Legg heller opp til nedroende og stressreduserende aktiviteter, en rolig økt med noe som senker adrenalinet, eller en god massasje.

 At noen hunder, trenger hjelp til å roe ned, er det ikke tvil om. Hjelp hunden å roe ned, vær der og vær rolige sammen. Ikke bare forvent og krev. 

Så når skal man trene ro da?  

Det synes jeg absolutt man skal gjøre som en del av miljøtreningen i mange ulike situasjoner og miljøer!  

Men bare... 

• Når man vet at behov er dekket 
• Når hunden ikke er på en “adrenalintopp”. 
• Når hunden har en fair sjanse til å lykkes 
• Hvis man vet at dette ikke er et problem med stress generelt, da bør fokuset først og fremst være på stressredusering (årsaken ikke symptomet) 

Da har man lagt opp til at man kan lykkes med ro-treningen :)